I 2016 var den viktigste nyheten på TV-er støtte for HDR (High Dynamic Range – Høy Dynamisk Område), som refererer til video med utvidet fargedybde og toneområde. HDR kom ikke tilfeldig. Først, i 2010, ble det gjort utviklinger for å forbedre skjermkvaliteten, og det ble klart at snart ville skjermer være på et nivå hvor standard video ikke ville være i stand til å overføre innhold med ønsket kvalitet. Hvordan forbedre kvaliteten på innholdet med ekstra HDR-data ble derfor utforsket. I 2016 kom QLED- og OLED-TV-er som kunne overføre en milliard nyanser (10-bits fargedybde), med HDR-behandlingsprogramvare innebygd.
Hva du trenger å vite om HDR
HDR er metadata som er innebygd i kodeker; disse metadataene settes når videoen filmes eller genereres når en spillkonsoll lager en videostrøm. Du lurer kanskje på hvorfor metadata er nødvendig, ettersom de nødvendige dataene kan settes direkte i kodeken, så hvorfor legge til metadata? Svaret er enkelt. HDR er designet for skjermer som støtter 10-bits fargedybde; en 8-bits skjerm viser 256 nyanser av lysstyrke, mens en 10-bits skjerm viser 1024 – 4 ganger mer. Hvis du lager en video kun for 10-bits skjermer, vil den ikke vises riktig på 8-bits skjermer. Kodeker komprimerer også video for å redusere filstørrelsen, så noen fargenivåsekvenser settes for en gruppe piksler i stedet for hver enkelt piksel. Husk også at kvaliteten på videoen i stor grad avhenger av belysningen i scenen; for eksempel, hvis du filmer en scene der en bordlampe lyser opp et bord i et mørkt rom, vil lampen være tydelig ved lav lukkerhastighet. Andre objekter i rommet vil være usynlige, og omvendt, hvis du filmer video med høy følsomhet, vil tidligere usette detaljer bli synlige. Lampen vil bli et lyst punkt som vil overstråle de nærliggende objektene.
Derfor leveres video i formater som alle TV-er støtter. Du kan se video på enhver TV, til og med en gammel en fra før HDR-epoken, men moderne TV-er støtter høyere nivåer av farger og kontrast. Disse TV-ene kan vise høyere kvalitet video, og de bruker metadata for å forbedre videokvaliteten ved å justere lysstyrkenivåene og gjøre bildet mer fargerikt.
Oversikt over egenskaper for ulike HDR-formater
| HDR-format | Fargedybde | Lysstyrke (nits) | Metadata | Utviklingsår | Funksjoner |
|---|---|---|---|---|---|
| Dolby Vision | 12-bit | Opptil 4000+ | Dynamisk | 2014 | Støtter 12-bits fargedybde, krever kompatibel maskinvare |
| HDR10 | 10-bit | Opptil 1000 | Statisk | 2015 | Grunnleggende standard, én innstilling brukes for hele videoen |
| HLG (Hybrid Log-Gamma) | 10-bit | Avhenger av skjerm | Ingen metadata | 2016 | Designet for kringkasting, kompatibel med både SDR og HDR skjermer |
| Advanced HDR by Technicolor | 10-bit | Opptil 1000 | Dynamisk | 2016 | Tilbyr fleksibilitet i innholdsproduksjon og kringkasting |
| HDR10+ | 10-bit | Opptil 4000 | Dynamisk | 2017 | Forbedret versjon av HDR10, justerer lysstyrke og kontrast for hver scene |
- Dolby Vision HDR: Den mest avanserte formatet, laget med stor fremtidig kapasitet, støtter 12-bits skjermer; slike skjermer finnes ennå ikke, og lysstyrkenivåer kan settes ned til ramme-nivå.
- HDR10: En forenklet format, HDR-metadata settes én gang i begynnelsen av videoen.
- HLG (Hybrid Log-Gamma): HDR-format uten metadata, lysstyrkenivåer registreres ved opptak som gamma-kurver. Ved avspilling vil TV-en, avhengig av kvaliteten på skjermen, vise den delen den kan vise; lysstyrkenivåer som TV-en ikke kan vise, blir ignorert. Egnet for kringkasting.
- Advanced HDR by Technicolor: En format utviklet av Technicolor som er rettet mot kringkasting, men som er mindre avansert enn Dolby Vision og HDR10+.
- HDR10+: En format som ligner på Dolby Vision, designet for skjermer med 10-bits fargedybde.
De to mest brukte HDR-formatene i videoproduksjon er HDR10+ og Dolby Vision; vanligvis konkurrerer disse to formatene. Samtidig støtter TV-er flere formater, og de støttede formatene avhenger av TV-produsentens preferanser. For eksempel støtter Samsung-TV-er ikke Dolby Vision, mens LG-TV-er gjør det.
