Undertekster spiller en viktig rolle i å forbedre seeropplevelsen ved å gjøre innholdet mer tilgjengelig og forståelig. De er spesielt verdifulle for personer med nedsatt hørsel, slik at de fullt ut kan nyte filmer og serier. Undertekster gjør det også mulig for seere å se filmer på fremmedspråk uten å måtte vente på en dubbet versjon, og gir dermed muligheten til å se nye utgivelser så snart de kommer på skjermen.
På engelsk brukes ofte både begrepene «subtitles» og «closed captioning» for undertekster. Begrepet «closed captioning» er vanligvis merket med et CC-ikon ved siden av det støttede språket, en praksis som er mer vanlig i USA. I kontrast er det enklere begrepet «subtitles» mer utbredt i Europa.
Det er egentlig ingen teknisk forskjell mellom «closed captioning» og vanlige undertekster, men det finnes en utbredt misforståelse på internett om at «closed captioning» er mer nøyaktig, noe som ikke er sant.
Historien bak begrepet «closed captioning»
For å forstå terminologien bedre, la oss se tilbake på undertekstenes historie. I den analoge TV-æraen ble undertekster direkte lagt over videoen, noe som skapte en enkelt, uatskillelig ramme. Denne metoden manglet imidlertid fleksibilitet, så på 1980-tallet startet arbeidet med å forbedre visningen av undertekster. Et nytt system ble utviklet der undertekster ble kringkastet på en separat kanal, slik at TV-en kunne kombinere to kanaler til én. Dette gjorde det mulig å slå undertekstene av og på etter behov. På grunn av den kompliserte implementeringen ble imidlertid ikke systemet utbredt.
Med fremveksten av digitale videoformater kom en mer avansert løsning. Codecs begynte å støtte undertekster direkte i videostrømmen. Dette betydde at undertekster ble inkludert i videofilen, og for å vise dem trengte man bare å aktivere dem i innstillingene på TV-en eller videoavspilleren. I tillegg tillot digitale undertekster flere språkalternativer, som engelsk og spansk, og ga seerne frihet til å velge ønsket språk.
Siden disse undertekstene måtte aktiveres manuelt, oppstod begrepet «closed captioning». Dette innebærer at tekstingen er til stede, men skjult i den digitale strømmen til seeren bestemmer seg for å aktivere dem. Dette begrepet ble populært i USA som en slags sjargong for brukerstyrte undertekster.
Moderne bruk av undertekster
Selv om det ikke lenger er en teknisk forskjell mellom «closed captioning» og vanlige undertekster, har den digitale tidsalderen betydelig endret hvordan undertekster brukes. I dag er det vanlig at filmer produsert på engelsk tilbyr flere undertekstspor på forskjellige språk, noe som gjør det enkelt for seerne å velge sitt foretrukne språk.
Automatiske undertekster er en nyere utvikling som skiller seg fra tradisjonelle studioproduserte undertekster. Disse genereres av servere som bruker programvare til å analysere lydsporet til filmen og automatisk lage undertekster i sanntid. Siden disse undertekstene bare vises når de blir bedt om, faller de også inn under «closed captioning»-kategorien. En betydelig ulempe med automatiske undertekster er imidlertid muligheten for feil på grunn av begrensninger i talegjenkjenning. For å hjelpe seerne med å identifisere dem, er disse undertekstene ofte merket som automatisk genererte.
