En TVs oppløsning er antallet piksler som utgjør bildet som vises på skjermen. Etter hvert som TV-skjermer har blitt større, har det vært behov for høyere oppløsninger for å opprettholde bildekvaliteten, slik at seerne kan sitte nærmere skjermen uten å legge merke til enkeltpiksler. Jo flere piksler en skjerm har, desto skarpere og mer detaljert fremstår bildet.
En piksel er det minste elementet i et bilde som inneholder fargeinformasjon. Hver piksel består av tre eller fire underpiksler som representerer primærfargene — rød, grønn og blå. Noen produsenter lager også paneler med en ekstra underpiksel. For eksempel inkluderer LGs OLED-paneler en hvit underpiksel for å øke lysstyrken, mens Sharps Aquos LED-paneler hadde en ekstra gul underpiksel. Disse ekstra underpikslene mottar ikke egne bildedata; verdiene deres beregnes i stedet ut fra informasjonen i de tre primære fargekanalene.
SD-oppløsning, SD TV
SD (Standard Definition) er det eldste TV-oppløsningsformatet, vanligvis med en oppløsning på 720 × 480 piksler (NTSC) eller 720 × 576 piksler (PAL og SECAM). Det var standarden for analog TV-sending og ble også brukt for DVD-er. Det finnes både analoge og digitale SD-standarder, selv om begrepet SDTV vanligvis brukes om den digitale versjonen.
På moderne TV-er ser SD-innhold merkbart uklart ut fordi det inneholder relativt lite bildedetaljer. Når det vises på skjermer med høy oppløsning, må bildet forstørres, men det begrensede antallet opprinnelige piksler kan ikke gi nok detaljer til et skarpt bilde.
I dag regnes SD-formatet som foreldet og brukes sjelden til kringkasting eller produksjon av nytt innhold. Det finnes likevel fortsatt ofte på eldre medier som videokassetter og DVD-er.
På bildet kan du se et skjermbilde fra en TV-sending; videoen sendes i 576i-modus (576 linjer, linjeflettet skanning, sideforhold 16×9, SD-kvalitet).
HD TV-oppløsning
HD (High Definition) har en oppløsning på 1280 × 720 piksler og omtales vanligvis som 720p. Du kan også støte på betegnelsen 1080i, selv om den brukes sjelden. Sammenlignet med SD gir HD et mye skarpere bilde med bedre definisjon og flere synlige detaljer.
HD-formatet oppstod med innføringen av digital-TV og starten på digital kringkasting. Etter hvert som SD-oppløsning ble utilstrekkelig for de økende kravene til digitalt innhold, begynte HD å bli tatt i bruk. Tiden som hovedstandard var imidlertid relativt kort, ettersom det etter hvert ble erstattet av formater med høyere oppløsning. Likevel brukes HD fortsatt i enkelte TV-sendinger og nettvideoer.
Full HD TV
Full HD (FHD) har en oppløsning på 1920 × 1080 piksler og er også kjent som 1080p. Den gir mer enn dobbelt så mange piksler som HD, noe som resulterer i et betydelig skarpere og mer detaljert bilde. I mange år var Full HD standardoppløsningen for TV-er, Blu-ray-plater, spillkonsoller og annet videoutstyr. Video tatt opp i denne oppløsningen gir høy detaljgrad og egner seg godt for visning på praktisk talt alle skjermer.
Dette TV-oppløsningsformatet forble standard frem til midten av 2010-årene. Med introduksjonen av UHD-skjermer ble Full HD imidlertid langt mindre vanlig i TV-er. Likevel har det ikke mistet sin relevans, siden mesteparten av video fortsatt produseres i Full HD fordi det gir en optimal balanse mellom bildekvalitet og mengden data som må overføres.
UHD TV-oppløsning
UHD-TV-er (4K) har en oppløsning på 3840 × 2160 piksler og gir fire ganger så mange piksler som Full HD. Disse TV-ene begynte å dukke opp mellom 2015 og 2016 etter at panelprodusentene i stor grad gikk over til produksjon av 4K-skjermer. I dag er UHD (4K) den dominerende TV-oppløsningen og støttes bredt av strømmetjenester, spillkonsoller og Ultra HD Blu-ray-plater. Den nyeste kringkastingsstandarden ATSC 3.0 (Advanced Television Systems Committee), som er tatt i bruk i USA og flere andre land, støtter også 4K-oppløsning.
Mye av dagens videoinnhold produseres i 4K. Naturdokumentarer tas ofte opp og presenteres i ekte 4K for å bevare maksimalt med detaljer. Spillefilmer filmes også ofte i denne oppløsningen, men bildet behandles vanligvis i etterproduksjon for å dempe overdreven detaljgjengivelse. Dette gjøres fordi opptak i ekte 4K kan avsløre huddetaljer hos skuespillere som seerne kan oppfatte som distraherende. Totalt sett har UHD (4K) blitt den mest brukte oppløsningen både for videoproduksjon og avspilling.
8K TV-oppløsning
8K har en oppløsning på 7680 × 4320 piksler, noe som er fire ganger flere piksler enn UHD (4K) og seksten ganger flere enn Full HD. Denne ekstremt høye oppløsningen gir eksepsjonell bildedetalj på svært store skjermer, selv om mengden tilgjengelig 8K-innhold fortsatt er begrenset. Selv om det finnes kameraer som kan filme i 8K, finnes det praktisk talt ikke innhold tilgjengelig i denne oppløsningen.
Da 8K-TV-er først kom på markedet i 2018, påpekte mange at det ikke var noen merkbar forskjell i bildekvalitet mellom 4K- og 8K-TV-er ved vanlig TV-titting. Til tross for de relativt høye produksjonskostnadene for 8K-paneler ble de solgt til kostpris, og TV-ene ble posisjonert som premiummodeller.
I 2025 stengte imidlertid panelprodusentene produksjonslinjene for disse panelene på grunn av lav lønnsomhet, og produksjonen av 8K-TV-er ble avsluttet. 8K-formatet eksisterer fortsatt, men brukes sjelden fordi det anses som overdrevet.
